En historisk festningsby

Fredrik 2s by er ikke som andre byer

Helt fra starten var den noe for seg selv; den var tenkt som åpen renessanseby i det trauste nord. Den ble etter hvert en festningsby med mange stilarter, og fremfor alt en by med tydelige spor av europeisk storpolitikk fra 1500-tallet og nesten helt frem til vår egen tid. For oss ligger byen åpen, som en gjennomillustrert historiebok. Historien begynner med år 1567, det året den dansk-norske kongen bestemte at Sarpsborg etter en katastrofal bybrann, forårsaket av erkefienden Sverige, skulle gjenoppbygges. Kongen ga etter for et folkekrav, et krav om at den nye byen måtte legges slik at den var lett å forsvare, og på et sted som ga befolkningen gode livsvilkår. Østsiden ved Glommas utløp pekte seg ut som et egnet sted, og for første gang i Norge lot kongen en by bli oppkalt etter en person. Den nye byen ble hans; navnet ble Fredrikstad, og byen viste seg å være sitt kongenavn verdig. Innbyggerne klaget ikke engang over at kongen aldri kom på besøk, men bare seilte forbi ved et par anledninger. På Fredrik 2´s tid var byen forsatt i støpeskjeen, den var mer en byggeplass enn en festplass, og kongen var som sagt en glad laks. Han skulle levd et hundreår eller to senere, da var det gode muligheter til å svinge begeret og feire at byen hadde vokst seg til en velkomponert og sjarmerende festningsby. Avskrekkende også – for fienden. Mange hundre år etter kongens beslutning er byen en særegen europeisk attraksjon – et eksempel på levende historie.

Byen er som en bildebok

Byen er som en billedbok med første side slått opp på år 1567, men også et enestående eksempel på at fortiden og nåtiden kan forenes. Ikke uten friksjon, ikke uten diskusjon, og ikke uten et engasjement. For Gamlebyen er ikke et museum med åpningstider og historien anrettet bak sperringer. Gamlebyen er her og nå, en døgnåpen invitasjon til et møte med 450 år historie. 

Har du oppdaget Gamlebyen?

De heldige som har oppdaget Gamlebyen, har sett at byen er en historisk stjerne, både i bokstavelig og i overført betydning. Gamlebyen er større enn det moderne Fredrikstad, slik Nidarosdomen er større enn Trondheim, og Bryggen større enn Bergen. Gamlebyen er på kartet, på de gamle historiske kartene – selvsagt, men også på de nye turistkartene. De som viser veien til de stedene der fortiden er autentisk. Der historien fortelles på et sannferdig vis, enkelt og liketil, uten hjelp fra underholdningsindustrien. 

Slik sett er Gamlebyen "ekte vare", en gammeldags by med slitt brostein, smale gater, stolte torg og imponerende bygninger, men og bakgårder og smug bak de berømte vollene. Det lukter ikke krutt og hestemøkk her lenger. Ikke urin heller, som det sies at det stanket her til langt innpå 1800-tallet. Nå lukter det nytrukket kaffe og fersk bakst. Og lyden vi hører er ikke fra marsjerende soldater, eller hestekjerrer, men fra henrykte unger som har oppdaget at her finnes det kanoner, mange kanoner, og at de er ekte. - Dette er bedre enn Tjuttavika. Kanonene har vært i bruk. De har skutt på svenskene, sier en sjuåring entusiastisk, og teller inne i seg, når han hører at det på det meste var 200 kanoner plassert på vollene. – 200, sååå mange!! Plutselig er Gamlebyen i Fredrikstad på plass i sjuåringens fantasi. Han ser for seg inntrengere på alle fronter. Han ser for seg skip som angriper for fulle seil, og soldater med gevær og bajonetter. Så lyser han opp, og spør: – Ville Kaptein Sabeltann klart å komme seg inn her??? - Neppe!, er mitt svar tilbake. Dette er ikke et lekeland for oppdiktede figurer, noe som gradvis også synker inn i de minste, og om barnekulturens største norske helt hadde forsøkt seg mot denne dansk-norske bastionen, ville han trolig havnet i Slaveriet, med fotlenke og livstidsdom. I alle fall satt i gapestokken på torget. 

Det nærmeste vi kommer en sjørøver her i byen er Tordenskjold, men han er ingen helt for de minste. Men tro meg, var ikke barna interessert i Tordenskjold, dansk-norske konger, angripende svensker eller militærtekniske finesser på 1700- og 1800-tallet før, så er de det etter et besøk i Gamlebyen. For dette er bedre enn tegneserier og pc-spill. Ekte kanoner, ekte fangehull, ekte skyteskår og dype vollgraver er fascinerende greier. Og det første besøket blir lett til flere, så tenk på det. Ha det ikke travelt, ta fantasien med på spaserturen gjennom byen. La ungene oppdage at historien er turismens røde tråd.

Fortid og nåtid: Gamlebyen er sammensatt

Den er sjarmerende på et diskret vis, og samtidig markedsført som Fredrikstads stolthet. Byen er både som et borettslag for de fastboende, men også en åpen bydel for besøkende. Gamlebyens sjel er fra 1700-tallet, tiden da to av den dansknorske kronens unge kreative offiserer; Willem Coucheron og Johan Caspar de Cicignon, ga byen en profil som er gjenkjennelig den dag i dag. Coucheron var en av de mange nederlandske offiserer som tjenestegjorde for kongen i København, og det var han som fra 1663 utviklet et forsvarsanlegg som i sin samtid sikkert var effektivt, og i dag svært vakkert. Byens festningsverker har stjernens form. Det er ikke så lett å se det når du rusler rundt på vollene, men se på bildene tatt fra luften, og de gamle kartene, og forsvarsverkets vakre mønster kommer klart frem. Fra oppe på vollene får fantasien stort spillerom. Herfra kan du lett forestille deg hvordan festningen skulle holde inntrengere, det vil si svenskene, unna.

Militær estetikk

Anlegget ble bygd etter nederlandsk mønster, naturlig nok, og virket avskrekkende nok til at Fredrikstad aldri ble invadert. Coucheron må dele æren for Gamlebyens særegne form med en annen utenlandsk offiser, luxemburgeren Johan Caspar de Cicignon - en adelsmann som etter en brokete militær karriere havnet i Fredrikstad. Hans oppdrag var å styrke byens festningsverk, noe han gjorde med eleganse og klare referanser til sentraleuropeisk militær estetikk. På samtidige kobberstikk ser Cicignon absolutt ut som en krigens mann. Med sitt strenge oppsyn er det lett å tenke seg ham som skaperen av geometriske forsvarsverk. Formen var streng, sikkert også hensiktsmessig. I dag er Cicignons konstruksjoner kulturminner som forteller om et sofistikert samfunn; en liten verdensby langt nord i Europa. En nederlandsk offiser og en adelsmann fra Luxemburg, er med andre ord fortsatt helter i Fredrikstad.

En annen helt, om enn for den eldre garde, er Tordenskjold. Han benyttet byen som flåtestasjon på 1700-tallet. Herfra kunne han plage svenskene så ofte han ville, men selv ikke han kunne forhindre at Danmark i januar 1814 måtte avstå Norge til erkefienden Sverige. Svenskene hadde kjempet med danskene om å være den nordiske stormakten i flere hundre år. Etter lange kriger med kompliserte frontlinjer, sluttet Danmark i januar 1814 fred med Sverige som skulle få Norge som krigsbytte.

Nordmennene motsatte seg den nye unionen, og gjorde opprør. Dette førte til at svenskene sendte styrker vestover og i august 1814 hadde de overraskende lett erobret Kråkerøy ved Isegran, rett vest for festningsbyen. Derfra kunne svenskene sende kasteskyts over festningsvollene.

I frykt for at festningen og byen skulle bli satt i brann, tok kommandant Niels Christian Fredrik Bastiansen Hals en historisk beslutning. En beslutning som neppe ble godt mottatt i København, men som alle som besøker Gamlebyen, skal være glade for at han tok. Han valgte å kapitulere. I sin rapport til kong Frederik 6. skrev Hals at en eventuell brann inne i festningsbyen raskt ville spre seg. Tilgangen til vann for å slukke med var begrenset, på grunn av vinteren. Husene var av tre og sto tett, og kommandanten anså en brann som en enda større katastrofe enn et militært nederlag ville være. Han handlet kanskje ikke heltemodig etter datidens standard, men vi får se på ham som Fredrikstads første kulturverner. I mangel på et hvitt flagg heiste han et brudeslør i flaggstangen, og fikk en plass i historien, han også. Byen ble reddet, men Norge skiftet "eier".

I august 1814 signerte den svenske kronprinsen Karl Johan Bernadotte, den senere så folkekjære Kong Karl Johan, dokumentet som gjorde Norge svensk, og som fikk gyldighet frem til sommeren 1905.

Holder skansen

Kommandantgården står fortsatt. Den er en herskapelig residens som nå leies ut, til sommerlige hageselskaper eller festlige middager. Helt frem til høsten 2002 var huset i bruk som bolig for festningens kommandant, for selv om festningens betydning ble mindre under svensk herredømme, hadde Gamlebyen en militær posisjon helt frem til 2002.

Nå står Gamlebyen på terskelen til en ny tid, uten andre forsvarsmessige oppgaver enn å holde skansen som kulturformidler, levende by og festplass. Gamlebyens historiske miljøer ligger i høyst levende omgivelser. De gamle bygningene huser mange små butikker hvor man kan man kjøpe design, kunst, håndverk, møbler, mat og mye annet. På lørdager kan man også handle på markedet på det koselige torvet. 

Tekst: Jan Ove Ekeberg